Det er mange forhold som påvirkes av en tariffavtale. Man kan blant annet avtale hva som skal være minstelønn for en type arbeid.

I Norge er blir ikke minstelønn fastsatt gjennom lovverket. Likevel er det mulig for arbeidstakerne, og arbeidsgiverne å avtale et system for minimumslønn.

Tariffavtaler

Det er altså ikke staten som bestemmer hva som skal være minstelønn. Det er gjennom tariffavtaler at partene i arbeidslivet kan avtale hva som skal være minstelønn for de som omfattes av avtalen. Dette er en sentral avtale som det forhandles om på nasjonalt nivå. Den legger premissene for hva som skal skje i de lokale forhandlingene som kommer i etterkant av avtaleinngåelsen. Derfor har de svært stor betydning for mange arbeidsgivere og arbeidstakere over hele landet. Tariffavtaler er selve grunnlaget for hele systemet i norsk arbeidsliv. Dette er forskjellig fra andre steder i verden der det ofte kun er snakk om lokale avtaler. Riksmeklingsmannen er en viktig part i forhandlingen om denne typen avtaler. Embetet er da statens representant i møte med arbeidsgiverne og arbeidstakerne.

Minstelønnsavtaler

En minstelønnsavtale er en spesiell type tariffavtale. Den skiller seg blant annet fra en normallønnsavtale. En normal overenskomst baserer seg på at man legger standarden for lønnssystemet nasjonalt. En minstelønnsavtale forutsetter mer eller mindre at man skal forhandle om tillegg i lønnen lokalt. Dette er altså et minimumsnivå, og som regel mindre enn det den enkelt arbeideren får etter lokale forhandlinger.

Minstelønn er absolutt

Den minstelønnen som er avtalt i en minstelønnsavtale er absolutt for alle som er omfattet av overenskomsten. Det er ingen mulighet til å betale en arbeidstaker mindre enn dette. Håndhevelse av denne regelen er avgjørende for at partene har tillit til hverandre, og respekterer avtalen. Dette er derfor et svært viktig element for i en minstelønnsavtale. En slik avtale kan ha visse fordeler i forhold til en normallønnsavtale.

Hvorfor minstelønnsavtale?

Det er ikke uten grunn at man noen ganger velger å benytte seg av minstelønnsavtaler. Denne typen opplegg er mest vanlig i industrien. Systemet passer godt for konkurranseutsatte bedrifter. Hovedregelen er likevel at man skal avtale tillegg utover det som er minstelønn. Man benytter noen grunnleggende kriterier for å avgjøre hvor mye ekstra arbeidstakerne får. Dette er blant annet bedriftens lønnsomhet, konkurranse i bransjen og fremtidsutsiktene til bedriften. En slik avtale er mer fleksibel fordi den gir mer rom for forhandlinger. Det som passer for en bedrift vil ikke alltid passe for en annen. Derfor ville det for mange virksomheter blitt vanskelig å forhold seg til en normallønnsavtale. Fleksibiliteten gjør at bedriftene kan ta høyde for svinginger, og arbeiderne får muligheten til å kreve mer når det går bra.

En minstelønnsavtale er med andre ord et grunnlag for videre forhandlinger lokalt. Siktemålet er å fremforhandle tillegg utover det som er avtalt, og størrelsen på disse vil avhenge av lokale forhold. Denne avtalen gir mer fleksibilitet i bransjer som er spesielt utsatt for strek konkurranse. Samtidig får arbeiderne sterkere kort på hånden i medgangstider for bedriften.